Har du vore fortvila?

Eg er sikker på at Maria, i alle fall var nok Josef fortvila, då han ikkje kunne finna ein stad dei kunne overnatta. Maria hadde rier og fødsel nærma seg. Unge var dei og. Josef var nok framleis fortvila då dei berre fekk tak i ein stall. Eg er sikker på at dei begge ba til Gud om hjelp og syntes nok at dei ikkje fekk noko bønnesvar. Ein stall? Ikkje akkurat reint og ikkje akkurat komfortabelt. Kanskje dei kjende seg svikta av Gud? Kor var Han når dei trengde Han som verst? Dei begge hadde jo høyrd englar tala til dei; om at ho skulle føda ein Frelsar for heile folket. Josef kjende nok at han svikta.. Han som skulle ta vare på Maria og barnet. Kanskje Maria ikkje brydde seg på det stadiet, om berre ho fekk ein plass å leggja seg ner, så var det det same. Smertene var sikkert det som fekk oppmerksomheita. Stallen fekk duga.

Måla av Jeremy Winborg

Gud har alltid ein genial plan. Ikkje alltid lett å sjå det i vanskelege, fortvilande stunder.

Kopp eg har fått i gåve

Det trøystar meg, at det som ser vanskeleg ut, det kan Gud bruka slik at det blir noko spesielt fint ut av det. Tenk at hyrdane var dei fysste som fekk sjå Jesus, Kongenes Konge! Hyrdar som var dei lavaste av status. Dei fekk og sjå ein hær av englar! Som spelte og song! Han fekk lam i gåve. Han som skulle bli Lammet som vart ofra, ein gong for alle.

Jesus fekk ei vanskeleg start på livet og ein endå vanskelegare ende på livet. Men Gud hadde full kontroll heile tida. Takk og lov. Godt Jesus stola mykje på sin Far at han gjekk villig inn i det som låg framføre, tross han ba om å få sleppe, om det var mogleg.

Jesus var kjend med smerte, det les vi i Bibelen. Han kan forstå mi smerte. Han vende seg ofte til sin Far. Det gjer eg og; til min Himmelske Far. Eg kjenner eg ikkje forstår alt. Men Han lovar at han har framtid og håp. Eg set mi lit til Han. Han har og makt til å lekja.

Takk for stallen. Takk for Korset. Takk for ein genial plan. Takk for trøyst. Takk for styrke. Takk for godleik. Takk for glede. Takk for fred.

Nokon lurar på korleis det går med mi helsa: Framleis smerter og svak i bein og venstre arm. Framleis rullestol ved lengre avstander.(15 meter) Nevrolog seier at det kan ta lang tid. Det er påvist aktiv betennelse i hjernen på MR. Eg går til fysikalsk behandling på ein sjukeheim, det tar på for kroppen å sitja mykje. Eg har opplevd legedom som ved miraklar eg berre kan takka Gud for. Eg ventar på eit nytt eit. Om det tek lang tid, eller kort veit berre Gud. Han har lova å vere med kvar dag.

Gåvekaos i heimen. Mor sit i trappa og ventar på “sherpaen” som skal bere ho på ryggen.

 God Jul ifrå meg.Bilete ifrå kroken ved døra.Ei venninne pynta for meg (Takk! Ikkje alt mannen kan gjere!) mens eg la opp kjolen hennar. Mykje kan gjerast sitjande.

(Ja har byrja å skriva nynorsk. Åra på austlandet gjorde skriftspråket mitt til bokmål. Men no har eg arbeidd på nynorskskule i bygda. Strilatalemålet er ogr på plass att; her forstår dei da;)

Koneparkering

Jeg startet ikke denne bloggen fordi jeg skulle skrive om sykdom. Startet den fordi jeg ble helbredet. Noen ganger skjer det endringer i livet. Dette må man forholde seg til.

En av de nydelige bukettene jeg har fått.

For en stund siden, (se tidligere innlegg) skrev jeg om at jeg var blitt reist opp fra rullestolen på en kvinnekonferanse. Ikke konferansen som gjorde det, men Jesus, via mennesker som var der. Den 31.10 våknet jeg kl.6 med intense smerter i beina. Som om skjelettet inni beina var helt utslitt og det brant rundt knærne og anklene. Dette har dessverre ikke gitt seg, og rullestolen måtte frem igjen. Vi hadde planlagt en reise da, og under ser du det min mann kalte “koneparkering”;) (humor er viktig, he he)

Da vi kom hjem fra reisen måtte jeg innom sykehuset igjen for å sjekke om dette var et nytt MS atakk.Det var ingen ny flekk som viste seg på MR. Jeg ble glad for å slippe ny solu medrolkur. Men hvis ikke det er et atakk, så er det en sjanse for at det har gått over til sekundær progressiv MS. Det vil si forvering uten atakk.

Det er ingen grunn til å gruble og se mørkt på ting, selv om det selvfølgelig er hardt å kunn måtte sitte med beina på bordet, (kanskje en drøm for noen;) for alt annet er veldig vondt. Ikke alltid lett å måtte bli bært ned alle de mange trappene utenfor huset, hverken for sherpaen(les:snilleste mannen) eller den som er på ryggen. (godt armen er sterkere tross det er smerter i den) Jeg har startet på Ms-bremsemedisin og tester ut ulike smertestillende. Bivirkningene hanskes med så best som mulig

PÅ KAFÈ. Å STREKKKE BEINA FREM ER BEST. DA REDUSERES SMERTENE VELDIG

Ingen vet hva fremtiden bringer. Ikke jeg heller. Må vi lage vei opp til huset.? Trappene tar på. Må vi bygge ut slik at vi får alt på et paln? Er å flytte best? Nå tar vi en dag om gangen. Det blir sikkert også jul her selv om mor ikke klarer noe særlig

Jeg har full tillit til at Gud er med, og at han har kontroll. Uansett om jeg blir sykere eller friskere. (tror jeg blir frisk, men har en følelse at det tar litt tid denne gangen) Denne tiden vil jeg prøve å bruke så bra jeg kan<3

Adventshilsen fra meg fra rullestolen, med dette fancy-glorete 
treet fra Rusta (eeendelig kom jeg meg på Rusta:P)

You make me brave

For et par uker siden reiste jeg til Kristiansand på Kvinner i nettverk sin konferanse. Heldigvis var det to venninner som hadde bestilt billett med samme fly, for jeg måtte dra i rullestol. Ikke fordi jeg var lammet, men fordi jeg ikke hadde noe kraft i kroppen etter Solu Medrol kur og p.g.a Ms Attakene.

Mange nydelig blomster jeg har fått. Vært godt å se på noe så fint!

Jeg kom meg til Sørlandshallen med god hjelp. Hadde heldigvis fått lånt en stol i hallen som jeg kunne legge bakover og hvile i. Fikk mange gode klemmer og forbønn av gode venner. Blomster som kom på døren. Så koselig! (Vasen? Redesign; Se innegg om den HER) Hadde veldig “fred for” som jeg bruker å si, å reise dit. Noen ville sagt å følge magefølelsen. For meg, som har daglige “samtaler” med Jesus, så er det lett å ta ta hintene/rådene fra Han. Ja, da satt jeg der i hallen da. Godt å være der. Mye god undervisning og lovsang/tilbedelse av Gud. Jeg kjente at det begynte å skje ting i kroppen min. Tema på konferansen var: “Stå opp, bli lys!” Som er fra et vers i Bibelen. De som ville, kunne komme frem og få forbønn. Fredag kveld ble jeg kjørt frem til forbønn. To ba for meg. Det skjedde ikke så mye, men alltid godt å bli bedt for. Da kom en god venninne som spiller Klarinett. Hun begynte å spille for meg. (Gud hadde minnet henne på det) Da skjedde det noe! En kraft kom over meg og jeg reiste meg opp og begynnte å trampe med venstre fot (den “dårlige”) Min venninne hadde også blitt minnet på et bibelvers til meg. Da begynte jeg å gråte. Det er et vers som betyr noe spesielt for meg og min mann, og jeg fikk bekreftelse på at Gud har kontroll. Mye mer skjedde, og jeg kjente at kraften kom mer og mer tilbake i kroppen!

(Bilde jeg postet på instagram. @rosaroseblogg hvis du vil følge)

På Kim Walker-Smith konserten på kvelden kjente jeg det virkelig! En kraft dro meg ut av rullestolen og jeg danset hele konserten! Takk og lov! Ære til Jesus!  Resten av konfersansen trengte jeg hverken “hvilestolen” eller rullestolen! Jeg kunne sende rullestolen avgårde som bagasje med flyet hjem:) Trengte ikke den mer. Hvordan er det nå? Jeg er ikke helt frisk enda. Jeg har fortsatt endel smerter i venstre hånd/arm. Klarer å gjøre noe, men ikke mye, før jeg blir sliten i kroppen, armen og hodet. Men jeg har fortsatt fred på innsida, som jeg har skrevet om tidligere. Talen (på konferansen) til Kim Walker-Smith sier mye til oss om å stole på Jesus, om det stormer. Se den HER Tusen takk til dere som ber for meg.

Vær velsignet. Se sangen:  “You make me brave”

Pluselig er livet snudd på hodet

Disse rosene er fra hagen, knipset for bare en mnd siden. Det er en grunn for at rosaroseblogg ble til, som sikkert mange av dere vet. Kan leses om HER hvis ønskelig og noe også HER

Hver og en av oss møter utfordringer i livet. Mange av mine utfordringer har vært sykdom. Bildet over er fra en av mine/våre mange turer siden jeg ble frisk igjen siste helgen i mai i år. Før dette hadde jeg fjernet livmoren og hatt et nytt MS attack i venstre side av kroppen(og konsentrasjonen) På Bønnesenteret i Levanger, Nordic Missino, helbredet Jesus meg:D Kom hjem uten noe symptomer!

Det har vært fantastisk å kunne gå på tur på fjellet nesten daglig siden siste helgen i mai!

Så PANG! Armen ville ikke virke og en grusom smerte, som om jeg hadde brent meg i venstre arm, dukket opp. Et nytt MS-attack.. Jeg hadde fått telefon fra sykehuset 12.september der det viste en betennelsesflekk i hodet ved forrige MR, så jeg visste at det var aktivitet. Ms kan du lese om på nettet hvis du vil, men det legene sier er at det er en kronisk betennelse, som vandrer rundt i sentralnervesystemet og rammer myelinet(fettpølser/”broer” som gi beskjed fra hjernen og ut til f.eks armen om å bevege seg)

I fem dager var jeg på sykehuset og fikk kortison, solu Medrol, og trapper ned på tabeletter hjemme. Dette for å stoppe betennelsen som er aktiv og for å sende “signaler” til nervene i armen. Kraften har kommet seg endel i armen, kan løfte lette ting:) smertene varierer, men er ikke borte.. Og kroppen er helt på felgen etter medisinen, så sofaen er inntatt. Sykemeldt. Etter nedtrapping på disse medisinene så vil legen trappe meg opp på ms-bremsemedisin, for å stoppe evt. nye attack. Det blir noen nye utfordringer.

Disse rosene er rett utenfor Nevrologisk på Haukeland sykehus.For meg er det en påminnelse: Jeg skal bli oppreis igjen:)

Snille mannen som kjøpte favorittkaken til meg. Viktig å finne mange lyspunkt og kose seg:D

Dette skiltet kjøpte jeg i butikken under legekontoret, den dagen jeg ble lagt inn. Måtte kjøpe det. Det talte til meg. Sto der med tårer i øynene for smerten var så utholdelig i armen, og fortvilelsen like så. Lurte på om jeg skulle bare løpe ut av butikken, Ingvilds blomsterbutikk, men ville ha dette med meg. Kom til kassen og beklaget meg, for de så nok tårene.. “Gi henne en sjokolade!” sa hun ene som jobba der til hun andre. Jeg puttet belgisk trøffel i munnen og var tykk i halsen..

Det finnes mye å glede seg over. Ta vare på de øyeblikkene og minnene, og skap nye ❤ jeg har maange fine minner fra i sommer. De skal jeg “ruge” litt på nå, og glede meg til jeg er på beina igjen. Da skal jeg gjøre mye, som får meg, og ja´ kanskje andre, til å smile;) og jeg kjenner, min styrke og lovsang: fortsatt min Frelser. Kan løfte min arm som kjennes ut som den har brannsår, i tilbedelse til Han som er trofats, tross omstendigheter

Porten

Denne porten passerer jeg ofte på vei opp på fjellet på tur. Den går inn til en hage. Tenker ofte på hvor heldig jeg er som har helse til å gå på tur. Det har ikke alltid vært sånn, som mange av dere vet. Jeg takker Gud for at jeg er frisk:) Vi vet ikke hva fremtiden bringer. Det kan være som denne porten. Inn i det litt ukjente. Vi skimter noe, men vet ikke helt. Nyt dagene uansett omstendigheter!

Hvis du vil lese om en av gangene jeg har blitt frisk, fra en medisinsk sett, uhelbredelig sykdom; narkolepsi, så les linken fra ABC nyheter HER

Denne sangen har styrket, trøste og gledet meg mange ganger:

 

Sommerpute og god helse

 

Da ble det tid for et nytt blogginnlegg. Puten er sydd av et stoff jeg har kjøpt på Stoff og stil. Bakdelen på puten er resirkulert fra en gammel pute

Noen lurer kanskje på hvordan det er med helsen min. Jeg er helt frisk!! Takk og lov og ære til Jesus. Jeg fikk en tanke (for meg er det Den Hellige Ånd som da “taler” til meg og det har vist seg mange ganger før at det har vært lurt å høre på…) om at vi skulle dra til Nordic Mission senter i Levanger. Da hadde jeg fortsatt mye smerter i magen(etter å ha fjernet livmoren) og jeg haddeMS symptomer i venstre side av kroppen(Nedsatt førlighet og styrke i venstre arm, mistet følelsen i venstre lår og bakside)

 

Det var kjempegodt å være i Trøndelag både hos min datters kommende svigers, men også å merke Gudsnærværet på bønnesenteret. Jeg vet ikke akkurat når jeg ble helbredet, men da jeg hilste på en ungdom jeg kjenner, da kom en kraft så sterk at vi begge falt rett ned på gulvet! Da jeg etter en stund klarte å reise me, så hadde jeg ingen smerter! Jeg hadde også kontroll på venstre arm og kjente at låret var nesten som normalt.

Dette er sikkert rart for mange, og litt for meg også. Men samtidig så har jeg erfart så mye med Gud at jeg blir ikke så overrasket lenger;) men VELDIG glad og takknemlig. Kanskje noen har sett på instagram (rosaroseblogg hvis du vil følge meg) at jeg har testet ut kroppen ved å ta mange fjellturer. Det er fantastisk herlig å være frisk! Takk Gud! Og takk til dere som har bedt for meg<3 Guds fred over deg, uansett hva du opplever i livet ditt nå. Og klem fra meg<3

Rosa Tulipaner

 

Et lite livstegn fra meg;) Det går fremover med helsen. Smertene etter operasjonen har sluppet taket og MS symptomene er i ferd med å forsvinne. Takk og lov! Kjenner det bare litt i venstre hånd/arm nå. Den er bittelitt treg av seg. Satser på at dette ikke er et nytt ms-attack, men at det er det “gamle” fra 2011 som blusset opp p.g.a dårlig imunforsvar. Uansett, jeg begynner å komme i form og det er det viktigste nå.

Tulipanene vi plantet i fjor lyser opp. Herlig å ha noe fint å se på selv om kreftene til å luke i blomsterbed ikke har kommet;) Nyt det du kan nyte, og overse “ugresset” i ditt liv om du ikke har mulighet til å ta tak i det enda.

 

 

Fred på innsida, også i motgang

Da jeg startet denne bloggen var det en spesiell grunn til det. I påsken 2011 kom jeg hjem fra sykehuset med en diagnose: MS. Jeg hadde blitt lagt inn for jeg var lammet i venstre side, mistet språk og forståelese, problemer med å puste. 1 mnd etter innleggelsen ble jeg fullstendig helbredet! Noe som ikke er mulig, medisinsk sett. Du kan lese mer om det HER.

Denne påsken kom jeg også hjem fra sykehuset, da for en planlagt operasjon som ikke har noe med MS å gjøre. Blir bedre for hver dag nå:) MEN jeg har fått MS symptomer tilbake. Er ikke redd for å kalle en spade for en spade. Har mistet følelsen i venstre fot, problemer med konsentrasjonen og koordinering. Ble litt fortvilet da jeg ikke fikk til å brette servietter da vi skulle ha middag på fredag.

Jeg har ikke mistet troen. Troen på at Gud har kontroll over situasjonen. Han har vært med meg gjennom den mørke dalen før. I dag er oppstandelsesdagen! En dag for liv og håp. Jesue er kommet for at vi skal ha liv og håp, eller enjoy life:) (som det står i den engelske bibelen) i Johannes 10.10 Uansett hva fremtiden min bringer, så ligger den i Guds hender. Jeg frykter ikke, men kjenner meg helt trygg på at Han har kontroll. Jeg er ikke “overlykkelig” for det jeg kjenner i kroppen, men har fred på innsida. Det ligger mye godt for meg der fremme:D

Uansett hva du møter, eller står midt oppe i: Gud har makt til å ta deg ut av det, eller gjennom det<3

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.Johannes 14.27

De to siste bildene er tatt av min datter. (hennes blogg her)

 

Hvorfor plutselig orange og gule roser? De er faktisk mine favoritter;) hvorfor, det får jeg fortelle om i et annet innlegg, kanskje.. Men det gir meg håp, da jeg fikk disse nå når jeg er syk. Da jeg var på sykehuset sist, fikk jeg 7 buketter roser, alle orange eller gule.. nesten ingen som gav meg de visste hva det talte til meg; Håp og Guds kraft og Hans herlighet

Dere som “følger” meg her, enten det er mine interiørgleder eller hobbyer, eller mer personlige betraktninger; jeg håper å poste en post om at jeg igjen får full førlighet i kroppen og “hodet”. Uansett fremtiden, jeg har lagt den i Guds hender, og da er jeg trygg. GOD PÅSKE! Jesus har stått opp og Han lever!:D

Opphøyd Gud

 

Opphøyd Gud, Majestet

Himlens Herre, Du bur i meg

Milde frelsar, kjærast ven

Sterk forløysar som var og som er

Alt eg er, Gud, fell for Din fot

 

Å Majestet, eg bøyer kne

Eg legg mitt alt, mi ære, ned

I opphøyd prakt, går ei min veg

Mitt liv for Deg, min Majestet

 

Himmel, jord, lovar Deg

Evig kjærleik, min himmelveg

Vann nasjonar, kvar ei sjel

Til Din trone drog Du meg sæl

Alt eg er, Gud, lovsyng Ditt navn

Hør denne på youtube:

 

Vår; Livet våkner igjen

Tulipaner minner meg om våren. Jeg fikk disse fine til morsdag. Kuttet de ned litt korte så de passet i denne lave krukken av metall.

Jeg er heldig! Jeg  kan nyte våren. Nyte fargene. Luktene. Det var en tid jeg ikke klarte å nyte så mye. Jeg brukte mesteparten av døgnet til å sove. Men da jeg ble frisk, fredag den 13. september 2002, som ved et mirakel! -var det som en ny vår i mitt liv. Jeg våknet fra en dvale! Jeg fikk et helt nytt liv. Hvis du vil lese mer, så kan du kjøpe Norsk Ukeblad i morgen, eller i uken som kommer. Nyt våren!<3

Hvorfor startet jeg å blogge og å male rosa roser? Det var også fordi jeg igjen opplevde et mirakel! Det kan du lese om HER

Hvorfor rosa roseblogg?

 

Jeg har sydd en pute av en liten duk med rosa roser på. Ingen overraskelse for de som kjenner meg at jeg er glad i ting med rosa roser på;)

Hvorfor har jeg en blogg som heter “rosaroseblogg”? Hvorfor er jeg spesielt opptatt av rosa roser?

Nå tror jeg det er på tide å fortelle min historie bak hvorfor jeg maler rosa roser og startet med denne bloggen..

Jeg “kaster” meg ut i det..:

I mars 2011 ble jeg lagt inn på sykehus med lammelse på venstre side av kroppen. Det begynte 48 timer tidligere ved at jeg mistet følelsen i venstre fot. Da jeg ble sendt på akutten på Haukeland sykehus og fått en seng å ligge i, mistet jeg også evnen til å huske, taleevnen og fikk problemer med å puste. Da kom panikken.. Tårene kom og jeg ble i all hast kjørt inn i en CT-maskin som scannet hjernen. De trodde jeg hadde fått hjerneblødning. Jeg husker at jeg måtte ta ut øredobbene før jeg skulle inn i CT `en. Høyre arm fungerte, så jeg fikk de av. Etterpå bekymret det meg at jeg ikke visste hvordan jeg skulle få de på igjen.. mange rare tanker man kan ha i en krisesituasjon.. Jeg puttet de de i lommen med min høyre hånd mens noen løp med min seng i gangene på sykehuset, inn i heisen og inn på et rom der jeg fikk sprøyte i magen og intravenøs medisin.

En lang, skummel og smertefull natt ventet.. Smertefull ved at jeg fikk en lang nål inn i ryggmargen av en lege som ikke kunne stikke- skal ikke utbrodere dette-Pipingen fra alarmen som var koblet til dryppet i armen avbrøt tankene mine. Min mann hadde dratt hjem. Barna, som forøvring er store, hadde nok noen spørsmål og det var ikke så kjekt å være alene..

Jeg var alene med tankene mine. Kom jeg aldri til å kunne snakke igjen? Eller gå? Kom jeg alltid til å være lam i venstre side? Skulle jeg dø? Hva med alle drømmene mine, ting jeg hadde lyst å gjøre?

Jeg ba til Gud: “Kjære Gud, nå må du hjelpe meg! Hjelp meg så jeg ikke tenker fryktelige tanker! Hjelp meg å fokusere på noe som ikke gjør meg redd.” Min tro til Gud er ganske enkel: Han er min himmelske Fader, min Pappa, en som er der for meg. En som har hjulpet meg før; i andre store livskriser. Han sendte Jesus, sin eneste sønn, hit for min skyld. For vår skyld. Slik at vi kan ha kontakt med Pappa i himmelen, både nå og i evigheten-En Frelser- Jeg trengte en til å frelse meg der og da, også. Jeg trengte en til å gi meg noe å tenke på, noe å fokusere på. Jeg var ganske sliten, så øynene var lukket. En vakker rosa rose dukket opp for mitt indre. Tankene mine fokuserte på den, mens jeg pratet inni meg med min “Pappa”.

(Rose fra hagen vår, plantet 2012. Bildet tatt av min datter, hennes blogg er HER)

Hele natten  “gav” han meg nye rosa roser, som jeg så for meg i tankene, så lenge jeg var våken. Jeg sa inni meg: “Hvis jeg noen gang kan bevege meg igjen, da skal jeg male disse rosene, til Din Ære.”

Det tok sin tid å finne ut hva som feilte meg, den første ryggmargsveske-prøven var mislykket, full av blod. Etter den fikk jeg en intens hodepine som resultat av trykkfall i sentralnervesystemet. Mye kan fortelles fra de to ukene på sykehuset, men jeg endte opp med diagnosen MS. De ville jeg skulle reise hjem den dagen. De pakket diagnosen så fint inn i ord som gjorde at jeg var et stort spørsmålstegn. Jeg synes det ble litt styr å måtte komme inn igjen morgen etter for samtale med legen og å få medisin med hjem. Men da min mann reiste og jeg lå alene igjen, med tankene mine, angret jeg. Sov ikke så mye den natten. Hadde glemt rosene fra to uker tidligere.

Jeg kom hjem, til påske. De stilte meg spørsmål på sykehuset, som jeg ikke kunne svare på. Hjernen var liksom ikke påkoblet.. F.eks: Hvilken måned er det? Hm… jeg kom på Desember, og svarte at desember er en måned! Sykepleieren svarte med “hmm.”

Det var tungt å komme hjem og ikke være frisk. Tenkte at når jeg kommer hjem fra sykehus: da er man frisk. Jeg var friskere, ja. Jeg kunne gå med to staver, sånne som folk trimmer med.

Jeg kunne ikke lese, og hadde mistet mye av talespråk. Fryktelig sliten var jeg også, lå nesten hele tiden. Klarte å lage grøt til middag mens mannen var på jobb. Det kunne gått bedre, med tanke på at jeg veltet både melken og riskornene over hele gulvet (og brukte alle kreftene på å tørke det opp og finne ny)

Etter noen dager fikk jeg et brev i posten, fra venner i Tønsberg. World outreach mission skulle ha en konferanse. Med ett kjente jeg inni meg: “Der skal jeg!” Jeg dro, med fly. (Jeg klarte det!) Roland Baker, som driver Iris ministries med sin kone Heidi Baker, skulle tale. Jeg hadde store forventninger. Hadde lest bøkene deres, om alle miraklene som skjer i deres nærvær i Jesu Navn.

Førs ble jeg skuffet. Baker forlot møtet uten å be for meg, selv om jeg karret meg frem, som en av de første. Men konen til pastor Liverød gikk ut i gangen etter han, og hentet han. Uansett er det Jesus som helbreder, ikke Roland, men det var alikevel tøft å kjenne på den avvisningen jeg følte da han gikk selv om jeg hadde spurt om forbønn. Tanker som: “Det er ikke vits i! Du har dummet deg ut for alle! Alle så at du måtte ligge i den solstolen og tror sikkert du bare vil ha oppmerksommhet.”

Han kom inn igjen, løftet min venstre fot, som jeg ikke hadde følelse i, og jeg kjente en kraft som kom inn i min kropp.

Hvert møte den helgen la han hendene på meg, og jeg fikk mer og mer kraft og språket kom tilbake for fullt, følelsen i venstre side også. Nei det var ikke Baker som gjorde det. Det var Guds kraft, ved Den Hellige ånd, i Jesu Navn.

Nytt liv, takknemlighet, og ære til Pappa! Nå maler jeg roser, fordi jeg lovte det den gangen på sykehuset. Av takknemlighet, og for mitt løfte. Da jeg hadde fått hjernen min”tilbake” husket jeg en tale jeg hadde hørt av Rachel Hickson fra London: ” En rosa rose er et symbol på å være en oppreist kvinne, i Herren, som finner sin plass i Guds rike.”

Har du funnet din plass? Vær oppreist, som deg selv, en elsket kvinne. Klarer du ikke være oppreist enda, er du alikevel elsket, og hvis du tør å be en bønn til Gud, Fader- Pappa, så vil Han hjelpe. Han har hjulpet meg både i, gjennom og ut av sykdom, og kriser.

Nyttårshilsen fra meg

Se mer av mine bilder HER