Usynlig på akutten

 

«Det er veeeeldig fullt her så du må ligge på gangen i natt» sa hun. Jeg var så dårlig at jeg ikke orket svare. Det var lyst i gangen, men jeg hadde en serviett krøllet sammen i hånden, fra da jeg tørket tårene i ambulansen. Det var en fin serviett med bilde av en stråhatt og en kurv med blomster på. Min mann ga den til meg da jeg ropte «PAPIR» mens jeg ble bært på båre.. Jeg la servietten over øynene for å slippe fra det kalde, skarpe lyset jeg myste mot. Dette var ikke min første natt på gangen. Jeg var innlagt i 2011, også på gangen, og kom ut med diagnosen «Betennelse i sentralnervesystemet». Denne gangen ble jeg  innlagt for nervesmerter i beina. Det var som at beina hadde blitt overkjørt flere ganger.

På akkutten fikk jeg vite at jeg snart skulle få en sprøyte for smertene. Det var kl.02.30. Nå var klokken blitt 05.30. Hvor var de som jobbet her? De var sikker trøtte, hadde sikkert hatt en travel natt. Velkomsten var ikke akkuratt: « Hei, velkommen til oss. Nå skal vi hjelpe deg. Du er i trygge hender! Ikke noe å bekymre seg for! Vi ordner smertestillende så fort vi kan!»

I gangen er det ikke noen snor å dra i hvis man trenger hjelp. Det store bekkenet hun kom med, som var meningen jeg skulle tisse i, det var umulig å få under meg når jeg ikke kunne bevege beina, som hjernen tror er knust. Sykepleieren spurte meg hva vi da skulle gjøre: «Jeg holder meg!» svarte jeg. Jeg orket ikke tanken på å få puttet inn et kateter i gangen, ikke at hun spurte om det heller.

Først Kl.06.00 fikk jeg en sprøyte i magen. Tre timer senere våknet jeg opp igjen til marerittet; djevelske smerter i beina, og tissetrengt til armhulene. «Nå skal du få komme inn på et rom», sa en sykepleier. Det hadde vært en lang, grusom natt.

Å ikke klare de mest elementære ting som å gå på do, eller i det hele tatt; å gå, innebærer at man må ydmyke seg og få hjelp. Det var godt å endelig få gå på do, selv om det ikke var do, men en dostol med bekken under, med et skjermbrett foran. Heldigvis var det snille, voksne Petra som hjalp meg denne gangen. Å bli vasket på ryggen når man er så uggen og svett, er ganske ok når det blir gjort med en trygg, snill hånd. Det var verre da det ble helg og vikarene kom. Da unge Sebastian med håret i en tutt på hodet skulle hjelpe meg å ta ned sykehusnattbuksa og undertøy, ja da tenkte jeg at han her har ikke mye trening i dette, når han ender opp med hele naien inn i ræven min mens han bøyer seg ned. Jeg himlet med øynene og var glad jeg hadde en ok truse på meg, men skulle ønsket at jeg i det minste hadde hatt en dusj før andre skulle sniffe meg bak.

Ydmykelser er det mange av hvis man er syk. Første gang jeg lå på gangen i 2011, var jeg en snill, lammet, kvalm, redd og språkløs pasient. Jeg visste ikke hva som feilet meg, men jeg prøvde med all kraft å ikke være til bry mens jeg lå heeeelt i ro, slik at jeg ikke skulle kaste opp. Jeg hadde heller ikke da noen snor å dra i. Hva om jeg spydde ut på hele gulvet? Eller på den snille mannen med rullator og langundikk, som hele tiden kom bort til meg for å prate? Om han bare hadde snakket forståelig og ikke bare mumlet lyder, så kunne jeg kanskje sagt til han at jeg var kvalm, og han kunne sagt fra til pleierne, og jeg da kunne fått noe å spy i. «Nei, bare ligg HELT i ro» tenkte jeg, mens mannen fortsatte med rullatoren bortover gangen. Jeg fikk med meg at han ble skysset inn på do. Tror ikke han måtte på do, siden det var minst tredje pleieren som hadde fulgt han på do siste timen. Ikke lett å vite når man bare kan mumle uforståelige ord! På kvelden kom heldigvis konen hans; en dame som hadde rullet det brune håret opp på ruller før hun kom. De var rumenske. Det var visst ikke mumling. Det var et annet språk. Endelig fikk han sikkert fortalt at han ikke måtte på do.  

Etter min første innleggelse, tenkte jeg da jeg kom hjem, at neste gang skal jeg ikke være en «snill» pasient som ligger helt i ro på gangen og ikke sier fra. Da skal jeg si fra om at man ikke plasserer på gangen en pasient som har fått trykkfallshodepine og påfølgende kvalme etter spinalpunksjon.

Jeg funderte på hvordan undersøkelsen var gjort; Jeg måtte sitte krøket på tvers i sengen mens en lege stakk en lang nål inn i ryggen min. Jeg skrek mens foten min plutselig sparket i veggen av seg selv. «Det derre går ishje» hørte jeg sykepleieren si, hun som assisterte den unge, rødhårede, kvinnelige legen. «Joda» sa legen mens jeg skrek igjen. Det rant noe veske nedover ryggen min og inn i rumpesprekken.  «Nei, det er alt for mye blod i den. Det skal ishje renne blod!» sa hun. Hun hadde rett. Den spinalveskepunksjonen var mislykket og jeg måtte vente til trykkfallshodepinen gav seg, så skulle jeg nok få tatt en ny. «Du skulle egentlig hatt cola etter en sånn undersøkelse» sa en skarp stemme, «men vi har bare Mozell. Husk å drikke mye.» Jeg drakk hele tiden. Det var viktig! Det hadde hun med hvite klær sagt. Det hjalp ikke. Mozell anbefales ikke som hjerneveskeerstatning.

Den gangen i 2011 kom jeg også  inn via akkutten. Jeg ble henvist av legevakten. «Du må innlegges» Det hørtes så skummelt og unødvendig ut. «Du må få noen til å kjøre deg til ambulanseinngangen på Haukeland» Ambulanseinngang? Jeg var jo bare litt nummen i venstre side av kroppen.

Jeg gikk inn ambulanseinngangen mens mannen min parkerte bilen. «Resepsjon» sto det over et glassbur. Jeg stilte meg foran luken der det satt en dame innenfor. Jeg sto tålmodig og ventet med bagen min på skulderen. Hun rikket ikke på seg. Jeg banket på ruten; «Unnskyld.?»  «Det er veldig travelt her nå. Kan du vente litt?» damen hadde briller på nesen og kikket så vidt opp på meg. Jada, jeg kunne vente. Jeg sto og funderte litt mens jeg tålmodig sto og ventet. Tenk hvis jeg hadde vært en av de nervøse damene, da kunne jeg lett fått panikk nå. Ikke det at jeg måtte ha en velkomstklem akkuratt, men noen ord som; «Hei, velkommen. Du er sikkert litt bekymret nå, men du er i gode hender, og om et par minutter så skal jeg hjelpe deg.» Det hadde vært fint. Da hadde jeg kjent meg trygg. Etter en god stund fikk jeg sagt fra om tilstanden, og fikk beskjed om å sette meg på venterommet. Etter å ha googlet alle symptomer som har med «nedsatt følelse i venstre side av kroppen» å gjøre, ville plutselig ikke armen min virke! Den bare hang slappt ned! Jeg ringte en venn som er helsearbeider; «Gå rett til luken og si at du må ha hjelp nå!» Huff, jeg grudde meg til å gå bort til brilledamen bak ruten. Jeg sto fint og ventet. Inni meg tenkte jeg litt at det er rart når armer plutselig ikke virker. Det er rart å være her på akutten, hvor de sikkert har masse hjempemidler og kompetanse på sykdom og kjenne at en er ganske liten som person og redd for ikke å få hjelp. Jeg banket forsiktig på ruten. «Nå henger armen min bare slapt ned.» Jeg skulle øyeblikk nå få en seng. En seng. Jeg var engentlig ikke trøtt. Jeg kunne egentlig bare tenkt meg en doktor. Eller en sykepleier. En som kunne hjelpe meg og fikse armen min. Gi meg medisin. Sengen kom på hjul og jeg ble kjørt inn på et undersøkelsesrom.

Legen som kom etter enn ganske lang stund, løp hele tiden ut igjen da det pep i en liten boks hun hadde på lommen. Det var en studentlege der også. Hun hadde tid til å stille meg spørsmål. « Vet du hva dette er?» sa hun mens hun tok ut ting i fra brystlommen på den hvite frakken. Inni meg visste jeg at jeg visste hva de tingene var, men av en eller annen grunn så husket jeg det ikke! Hun lyste med en lommelykt i taket; «Vet du hva dette er?» klart jeg visste! Jeg måtte bare tenke på det litt. Da kom jeg på det! Lys, het det. «Uuuuh» sa jeg. Hæ? Jeg klarte ikke forme ord, jeg begynte å gråte. Jeg prøvde å se bort på mannen min, men han så ned på mobilen. Legestudenten sa til han at hun trodde konen ville ha litt trøst nå. «Hæ? Hva skjedde? Kan du ikke snakke?» sa mannen min mens jeg hulket og prøvde å riste på hodet. Da ble det fart på sakene; en grønn mann med munnbind kom løpende inn på rommet og stakk en nål i armen min og jeg ble kjørt full fart inn til CT. Hun damen som jobbet der sa at jeg måtte ta av meg øredobbene. Inni meg lurte jeg på hvordan jeg skulle klare det, med en hånd. Jeg fikk det til, og følte meg ganske stolt. Jeg holdt de godt fast inni min høyre hånd.  Etterpå ble jeg kjørt videre til avdelingen. Der jeg møtte den ivrige, rødhårede, unge kvinnelige legen. Hun som hadde så lyst på å stikke en lang nål inn i ryggen min. Jeg ble koblet til ulike slanger og fikk sprøyte i magen. De fant ikke noe på CT. Det var mest sansynlig ikke slag. Så da lå jeg der da på det lille rommet en natt, til jeg havnet på gangen med den nevnte, grusomme trykkfallshodepinen.

Jeg spurte med min fineste stemme om jeg ikke kunne få komme inn på et rom. Jeg fikk et kontor på dagposten som ikke var i bruk. Jeg skjønte fort hvorfor det ikke var i bruk; det hamret sånn i rørene når de i etasjen over brukte vann. Det hørtes ut som et maskingevær. «Du kan ikke ligge her i dette bråket!» ropte en av pleierne. Jeg fikk ørepropper. Det var ekstra langt for pleierne å gå helt til dagposten for å hjelpe meg, så jeg dro minst mulig i den røde snoren. Noen ganger måtte jeg bare dra i snoren. Jeg visste ikke hvor toalettet var. Det var dessverre i enden av gangen. Jada jeg var sikker på at jeg klarte å gå på do selv. Men jeg hadde glemt at venstre siden av kroppen ikke virket skikkelig. I sykehusskjorten og med en slange inn i armen, og et apparat på slep, ålte jeg meg langs veggen slik at jeg ikke skulle falle mot venstre. Jeg hadde glemt litt at jeg lå på dagposten. Fine damer med høyhælte sko og Louis Vuitton vesker klikket forbi mens de skulte forskrekket på hun med hår til alle kanter og mininattkjole som smøg seg bortover langs veggen. Det ble verre å gå tilbake til rommet. Det hjalp ikke å støtte høyre siden mot veggen når kroppen hele tiden ble dratt mot venstre. Jeg ble nøtt til å dra i den røde snoren på do. «Kan du holde meg i armen? Jeg faller mot venstre» Jeg kunne nå snakke litt nå. Mange ord  var fortsatt vekke ,men phu, jeg kunne gjøre meg forstått!

Å ha besøk på maskingeværsalverommet, var ganske utfordrende. Jeg smilte til gjestene som smilte til meg, men heldigvis ble det ikke så ofte tappet vann i etasjen over på kveldstid så vi fikk utvekslet noen ord innimellom. Legevisitten var også litt vanskelig i det forferdelige bråket. Hva sa han egentlig? Hjernebetennelse? Venter på prøvesvar? Jeg var så sliten.

Jeg fikk medisin fem ganger i døgnet som føltes som klorin på tungen og sved i øynene. Noen ganger måtte jeg bare dra i den røde tråden igjen: «Skal det svi sånn der nålen sitter?» Sa jeg med tårene i øyene. «Det er sterke ting du får så det er bare sånn du må regne med!» sa hun på en måte slik at jeg fikk dårlig samvittighet. Som om jeg hadde gjort noe galt. Etter mange sykehusinnleggelser, og flere kortisonkurer vet jeg nå at det ikke skal svi slik. Jeg hadde fått en altfor tynn nål til så mye medisin som skulle inni kroppen på kort tid. Blodåren kunne ha sprukket fikk jeg vite, da de måtte komme fra labben for å stikke meg, etter mange mislykkede forsøk av velmenende sykepleiere.

Jeg tenker at de fleste som jobber på Haukeland, gjør sitt beste.De fleste er også hyggelige mennesker som kan jobben sin, slik som Petra.  Men hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at det burde være obligatorisk med kursing i hvordan man møter mennesker når de blir akutt innlagt på sykehus. Når man blir innlagt, så er man i en livskrise. Man vet stort sett ikke hva som skjer med kroppen. Den første gangen, lurte jeg på om jeg kom til å dø! Jeg lurte på om jeg kunne snakke og gå hvis jeg overlevde. Jeg lurte på ting som, hvorfor piper det i maskinen som er koblet til armen min? Hvordan skal jeg klare å gå på do? Hvis jeg er sulten, hvordan får jeg mat? Hvorfor tar alt så lang tid? Ved planlagte operasjoner blir man kurset på forhånd om hva som skal skje. Dette skaper trygghet. Ved akutte innleggelser, bør personalet være kurset i hva som skal skje, slik at de kan ivareta pasienten på best mulig måte. Hvorfor tok det tre og en halv time før jeg fikk smertestillende, da jeg hulket av smerte alle timene? Selv om mine sår ikke var synlige var de like virkelige og smertefulle. Ingen hadde latt en pasient som var overkjørt på beina på ekte, ligge å vente så lenge. Så hvorfor var det greit med meg? Smertene mine var like reelle.

Jeg blir nok alltid en «snill» pasient. Det er vanskelig å si fra når man er syk. Man vil bare overleve den neste timen og ikke være til bry, og komme seg hjem fortest mulig. Derfor hulket jeg inn i den ekstra puten jeg hadde turt å spørre etter. Jeg håper det ikke blir noen neste gang med slike smerter. Da tror jeg at jeg skal tørre å hulke høyt. Da hører de meg sikkert, selv om de ikke ser meg.hang in there 2 card

 

2 thoughts on “Usynlig på akutten

  1. Ikke lett å være syk og føle en ikke blir
    tatt vare på som en skulle ønske.
    Har stort sett bare gode opplevelser fra de gangene
    jeg har vært på sykehus, men ble en gang stelt
    av ei som nettopp hadde vært å røkt, Jeg var skikkelig
    kvalm, og så osa det ikke bare ny, men også gammel røyk av henne.
    Fryktelig ubehagelig Nå er det heldigvis ikke lov å røyke i arbeidstida.
    Og det er en stor fordel. Turde jo ikke si noe om det, var
    vel glad jeg i det hele tatt ble vasket og stelt når jeg ikke
    orket det selv. Jeg tenker stadig på deg.
    Ønsker deg Guds rike velsignels🙂

  2. Dette var en spennende skildring, ispedd lette humoristiske innslag!🙂 Og innlegget burde vært pensum for sykehuspersonalet!
    Må Gud velsigne dine dager og alt du gjør. Du er i mine bønner!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s